Om livet

En FN-rapport som nyhetsbyrået Reuters har fått en kopi av, tegner imidlertid et klart bilde av de somaliske islamistene og deres forbindelser til grupperinger i utlandet.

- Iran ville bytte uran mot våpen
• Ifølge FN-rapporten skal rundt 720 somaliske islamister med kamperfaring, som var spesielt utvalgt av Adan Hashi Farah «Ayro», blitt sendt til Libanon for å kjempe på Hizbollahs side mot Israel i midten av juli.

• Leiesoldatene fikk 2000 dollar eller i underkant av 13 000 norske kroner i betaling. Dersom de ble drept skulle så mye som 30 000 dollar eller drøye 191 000 kroner gå til familien.

• Rundt 100 somaliske leiesoldater returnerte sammen med fem Hizbollah-medlemmer, da krigen var over. Et uvisst antall somaliere ble igjen i Libanon for å få avansert militær trening.

• Rapporten hinter også om at Iran søkte etter hjelp til å skaffe seg uran i hjembyen til islamistlederen Sheikh Hassan Dahir Aweys.

- På det tidspunktet da denne rapporten ble skrevet, var det to iranere i Dua Mareb, som var involvert i noe som involverte uran i bytte mot våpen, heter det i FN-rapporten som Reuters siterer.

Mest oversette våpenforbud
Panelet, bestående av to våpeneksperter fra Belgia og USA, en maritimekspert fra Kenya og en colombiansk finansekspert, hevder også at land som Djibouti, Egypt, Libya og Saudi-Arabia har forsynt islamistene med våpen, penger og annet militært utstyr.

Under det som trolig er verdens mest oversette våpenforbud skal også Yemen og Etiopia ha levert våpen til landets overgangsregjering, heter det i rapporten, som tar for seg brudd på våpenforbudet siden juni denne sommeren.

Det var da UIC tok kontrollen over Mogadishu fra den internasjonalt anerkjente overgangsregjeringen ledet av president Abdullahi Yusuf.

Akkurat da var også sosialantropolog Jan M. Haakonsen i den somaliske hovedstaden. Gjennom forskning og arbeid i Røde Kors har han fulgt utviklingen i landet tett i flere år.

Han er ikke direkte overrasket over de nye opplysningene om at somaliske leiesoldater skal ha kjempet under krigen i Libanon.

- Det har vært en rekke andre eksempler på somaliske islamister som har fått militær trening i Afghanistan. Det er blant annet blitt påvist gjennom rapporter fra International Crisis Group. Dessuten har det vært veldig mange eksempler motsatt vei. Det vil si utlendinger som har kjempet inne i Somalia, sier Haakonsen til Dagbladet.no.

Han mener selv å ha vært vitne til en slik utveksling, da han var i Mogadishu i sommer.

- Jeg så selv IT-spesialister av ikke-somalisk opprinnelse som gikk inn i overgangsregjeringens kontorer og hentet ut PC-er.

- Tok loven i egne hender
Men hvem er så disse islamistene, som etter manges mening truer hele stabiliteten på Afrikas Horn? Ofte blir de sammenlignet med det tidligere Taliban-styret i Afghanistan.

- Det er en blandet gruppe. En av hovedlederne Sheikh Hassan Dahir Aweys er en gammel radikal fundamentalist, som allerede på 90-tallet gjorde noen fremstøt. Da var han leder for islamistgruppen al-Itihaad al-Islamiya. Den gruppen ble knust av nåværende president Yusuf, men da var islamiseringen i det nordøstlige Somalia allerede i gang, forteller Haakonsen.

Etter hvert dukket det opp en del andre islamistgrupper, det vil si sufigrupper. Medlemmene her var sterkt troende og tolket Koranen svært bokstavelig, men de var mye mindre politiserte og ikke nødvendigvis del av et internasjonalt islamistisk nettverk.

Utover på 90-tallet og frem til 2004 ble det gjort mange forsøk på å bringe fred til Somalia. I alt fant det sted 14 forskjellige fredsforhandlinger før den sittende overgangsregjeringen kom til makten. I den internasjonalt anerkjente overgangsregjeringen satt noen av de verste krigsherrene i landet. Først i sommer ble de kastet ut.

Islamistene var ikke en del av forhandlingene om fred og makt. I stedet tok de loven i egne hender - bokstavelig talt.

- Grunnen til at UIC oppstod var at islamistgrupper gikk sammen, og at det utover på 90-tallet ble dannet lokale distriktsdomstoler i Mogadishu. Noen av de som var med på å danne distriktsdomstoler hadde forbindelser til grupperinger i utlandet.

- Dette var første gang steining og straffer praktisert etter sharialoven ble innført i Somalia. Det var noe helt nytt.

Direkte fare for krig
Haakonsen, som tidligere har bodd fem år i Somalia, mener at årsaken til at UIC har vunnet frem ikke først og fremst skyldes at somaliere ønsker å bo i et islamsk fundamentalistisk land.

De ønsker bare ro og orden.

- De viktigste kreftene som har støttet UIC har vært forretningsstanden og de mer velstående. De så seg grundig lei på plyndring fra krigsherrenes side og ønsket seg en sentral regjering med væpnede styrker, som kunne garantere sikkerheten. Jeg snakket selv med folk som syntes det var veldig flott å kunne gå trygt på gata og at kvinnene ikke risikerte å bli voldtatt når de gikk ut.

Haakonsen tror imidlertid at opprettelsen av ro og orden gjennom shariadomstoler bare vil gi kortsiktig lindring for et folk som har levd uten formell regjeringsmakt i 15 år.

Sterke krefter utenfor Somalia kommer heller ikke i fortsettelsen til å sitte stille å se på maktkampen mellom UIC og den internasjonalt anerkjente overgangsregjeringen.

I FN-rapporten står det: «Det er en direkte mulighet for at stadiet mot en militær løsning i Somalia kan gå over i en direkte stat-mot-stat-konflikt mellom Etiopia og Eritrea, såvel som terrorhandlinger i andre sårbare stater i regionen.»

Den vurderingen deler også Haakonsen.

- Det er helt klart fare for krig. Både Etiopia og Eritrea, som henholdsvis støtter regjeringen og islamistene, har brukt Somalia som en stedfortredende slagmark. Heller ikke Kenya kommer til å se med vellyst på et islamsk Somalia, sier sosialantropolog Jan M. Haakonsen til Dagbladet.no.
(http://www.dagbladet.no/nyheter/2006/11/13/482829.html)

Den ledende statsviteren Samuel Huntington snakker, i sitt berømte verk om sammenstøtet mellom sivilisasjoner, om Islams blodige grenser. Et utslag av det samme fenomenet er Israels blodige grenser.

De ble som en norsk stortingsrepresentant fikk høre da hun var ved den libanesiske grensen og snakket med de israelske soldatene: Vi ville ikke hatt noe problem om vi kunne forholdt oss til Libanons hær - men vi må forholde oss til terroristene i stedet.
At muslimske terrorister og ekstremister, som har utslettelse av staten Israel som basis for sitt charter, har fått kontroll over Israels grenser mot Libanon og Gaza (Hamas), har ført til blodige grenser for Israel.

Fra Libanon ble Israels kontinuerlig angrepet av raketter. Fra Gaza blir de fortsatt beskutt av Kassam-raketter. Når Israel må slå tilbake for å verne sin sivilbefolkning, skjer det som alltid skjer i krig. En og annen rakett treffer litt feil - og noen barn og kvinner blir drept. Terroristene har da oppnådd et mål i mediekrigen mot Israel. Det defineres straks av Libanon eller av palestina-arabiske myndigheter som en massakre.

Israels grenser er mindre blodige enn de fleste andre grenser med væpnede konflikter. Israels krigsbegrensende evner er en suksess. Tallet drepte er mikroskopisk sammenlignet med frontene som islam har i Irak, Afghanistan og Sudan. Og tallet drepte er svært lavt i forhold til antall drepte i konflikter innen islam som Samuel Huntington har gjennomgått. Krigen mellom Iran og Irak krevde over en million drepte. Og intra-islamske strider er de mest blodige av alle.

Det som er spesielt med tapet av liv i Libanon-krigen eller i forsøk på å pasifisere rakettutskytingsbasene i Gaza, som Israel også trakk seg tilbake fra, i et desperat forsøk på å oppnå kontroll fra de palestina-arabiske myndighetenes side, er måten tapene bli slått opp i media på.

Det er skapt mytologiske klisjéer om at Israel skyter på barn og kvinner (også en tidligere norsk statsminister kan bruke den ordbruken på TV) der krigens kuler ikke treffer som de skal når sivilbefolkningen brukes som skjold i moderne geriljakrig.

Israels grenser fremstår da som særdeles blodige i media.
De blodige grensene fører til to problemer. Utrygghet øker hos den israelske sivilbefolkningen når en stadig må leve med raketter - inntil Israel må gå til militære krigshandlinger. Under Libanon-krigen ble også rakettangrepene så alvorlige at en million israelere måtte leve i tilfluktsrom. Det forklarer de lave israelske tapene.

Den andre konsekvensen er den alvorligste. Blodet ved grensene får Israel bestandig skylden for. Det fins alltid en forklaring som gjør Israel til den som sitter igjen med ansvaret. Den enkleste av disse forklaringene heter okkupasjon. ”Israel har okkupert Palestina”. Det er en vanlig mytologisk debattforestilling som også brukes i mediene - helt ureflektert. Denne okkupasjons-myten må vi og skjelne fra Folkerettens okkupasjonsforpliktelse som en nasjon er pålagt dersom et område kommer på deres hender i en krig – inntil det er mulig å inngå en fredsavtale.

Den engelske ordet occupation kan anvendes i forbindelse med å sitte på en stol eller å inneha en funksjon, det betyr å ha kontroll over en gjenstand eller område, benytte det osv. Det norske ordet okkupasjon betyr en kriminell handling - et overgrep mot andre.

Sammenblandingen av begrepene gir okkupasjons-myten sin kraft. Nazi-tidens ugjerninger mot Norge lurer bak den tilsiktede sammenblanding av okkupasjonsspøkelser met folkerettens pålegg til en seierherre om å sørge for mat, vann, lov og orden i et område inntil en fredsavtale kan inngåes.

Det kravet som folkeretten stiller til seierherren er at han skal søke en fredsløsning. Spørsmålet er altså ikke om han har rett til å okkupere. For det har han ifølge folkeretten plikt til - ifølge de prinsipper som er skissert der. Spørsmålet er om han har tatt initiativ til en løsning på situasjonen gjennom en fredsavtale.

Det gjorde Israel først i 1967. Israel ville bytte sin militære seier i en politisk seier – etter seksdager-krigen der landet ble angrepet av de arabiske nasjoner som ville kaste jødene på sjøen (som ny historieforskning nå slår fast som det erklærte mål - etter lang diskusjon om hvor alvorlig disse krigshensiktene var).

De arabiske land samlet seg i Kharthoum og la grunnlaget til tiår med et nei til israelske fredsinitiativ - som prinsipp. Parolen ble Nei til forhandlinger, nei til fred og nei til anerkjennelse av Israel.

Israels tilbud om å levere tilbake de gamle jødiske områdene i Judea og Samaria mot en fredsavtale ble møtt av et militant nei.

Motparten har aldri sett på 1967-grensene som problemet. Det er eksistensen av staten Israel som har vært problemet. I samme øyeblikk som deler av den arabiske verden har godkjent Israels eksistens, har nye militante ekstremistorganisasjoner tatt opp den gamle politikken. Hizbollah og Hamas som ikke vil godta at Israel eksisterer, og ikke har noen grenser overhodet i Midtøsten - fører den muslimske aggresjonspolitikken mot Israel videre.

Under dette ligger teologiske forestillinger. Kjernen er religiøs. Israel er en teologisk vranglære innenfor islamismen. Det hviler på en gammel islamsk tradisjon om at område som har vært muslimsk, fortsatt er muslimsk - og at det påhviler den fromme muslimen en plikt til å bringe det inn under Allah igjen.

Et moderne islam som vil bidra til fred i verden må ta et oppgjør med disse middelalderforestillingene.

Hvor lang tid kan det ta? Slike historiske prosesser er ikke kortvarige. Alt tyder på at det kan pågå i generasjoner, kanskje i 100-200 år - som var minimumstiden for europeiske moderniseringsprosesser.

I mellomtiden vil Israel trenge allierte i kampen for sin eksistens - i det som omgivelsene definerer som muslimsk område og har plikt til å frigjøre ved hjelp av selvmordsbombere, beskytning av sivile områder og terror.

Israels viktigste allierte er USA som ikke anerkjenner de muslimske definisjonene av problemene. Europa innta en uklar mellomstilling mellom islam og Israel.

Libanon-krigen viste igjen det som noen av de europeiske kriger viste oss - hvor uhyggelig og grusom enhver krigshandling er. Tap av menneskeliv og ikke minst sivile på begge sider er uopprettelig.
(http://www.idag.no/ledere-oppslag.php3?ID=11411)

Det er et par generasjoner siden at Herbert Tingsten, Sveriges store professor i statsvitenskap og berømt redaktør, erklærte at ideologiene er døde. Men av og til ser vi likevel tegn på liv. En dansk kulturpersonlighet går i Dagbladet ut mot den fatale tvangskvoteringen.

-Det er helt vanvittig. Virkelig helt tullete. Mikkelsen setter seg ned på sofaen igjen.
- Vet du, det er faktisk rasisme. At en person får en jobb på grunn av kjønn! Idioti. Det lager et ondt samfunn. (Sitat slutt).

Vi skulle ønske statsråder i Ap og KrF som gav oss tvangskvoteringsloven for private bedrifters styrer, leser slike kulturpersoners ytringer i Dagbladet.

Vi skulle og ønske at de som nå (etter forbilde fra denne loven) foreslår kvotering av homofile prester inn i kirken, stagger litt.

Vi har ikke så mye å føye til danskens kommentar. Kanskje vi ville uttrykt oss litt mindre direkte. Men vi tror den danske film-eneren har grunnleggende rett.
Det er helt meningsløst med tvangskvotering. Og den moderne kvinnen vil ha seg frabedt å bli tredd en slik ordning ned over halsen. Det var Siv Jensens poeng da hun i en TV-debatt fikk støtte fra 92 prosent av det norske folk som ringte inn.

Til tross for at det norske folk mente det samme som dansken, gikk loven igjennom. Høyre viste en ideologisk svakhet som de bør rette opp straks de danner regjering etter valget i 2009, noe som gallup for øyeblikket gir god grunn til ikke å utelukke. Det har vært flertall av Høyre og FrP på flere meningsmålinger. Får de en solskinnsdag, kan de få flertall alene – men det normale er at sentrum plasserer seg på ikke-sosialistisk side.

Det farligste med tvangskvoteringsloven, som bestemmer at det skal være 40 prosent kvinner i bedrifters styrer, er at den utvider området for statens makt. Staten blir beføyet til å gripe ideologisk inn med tvang på det private livsområde.

Denne statlige ideologiske maktervervelsen kan utvides til andre ideologiske spørsmål som har med kjønn å gjøre - som homofilisaken.
Vi husker saken med pinsepredikanten Åke Green, som vakte oppsikt verden over.

Både statsministeren i Sverige, Gøran Persson, og den svenske erkebiskopen, ville ha predikanten dømt fordi han leste Guds Ord om homofili fra prekestolen. Slikt er i strid med religionsfriheten, selvsagt.

Både den svenske kultureliten og tenkende mennesker over hele verden så faren med denne nykommunismen. Staten tapte saken i høyesterett – med så seg likevel om etter mulighet for å fortsette kampen.

Statens forsøk på å bli en slags kjønnsaktør kan gi oss undergrunnsmenigheter.

De første 100 dager av en borgerlig regjering må den borgerlige ideologi som heter Frihet, og er et skille mellom statens makt og det private livsområde, gjenopprettes.

Det er en av de viktigste sakene for en ny borgerlig regjering. De statlige kvoteringsapostlene bør stanses.

En bedrift bør kunne ha 100 prosent kvinner i styret. Men tvang til tro er dårers tale. Et godt gammelt salmevers kan være god medisin – i flere partier.

Lar vi friheten gå tapt ved ideologisk entrepenørvirksomhet i statens navn, er vi kommet fra asken til ilden i av-ideologiseringens tideverv.

Det skjer en snik-ideologisering der ideologiene erklæres døde. Ideologier som skjuler seg – og ikke har legitimert seg i en demokratisk debatt, får makt.

Det er av-ideologiseringens store fare. Den legendariske redaktør, Arthur Berg, et forbilde for denne avis, pekte på dette i 100-vis av lederartikler og foredrag.
(http://www.idag.no/ledere-oppslag.php3?ID=11403)

Nå er ikke mitt innlegg ment å være en dommedagspreken over dagens situasjon, skjønt det hadde kanskje vært på sin plass? Jeg ønsker heller å peke på områder der vi kan stå sammen – som veivisere og en positiv faktor i dagens situasjon.

Først av alt: Vi trenger hverandre! Alene er vi sårbare og svake, sammen med andre opplever vi styrke og får nytt mot. Tiden vi lever i oppfordrer oss til å ta et krafttak for evangeliet. Skal vi oppleve et større gjennombrudd i så måte, må vi stå sammen med andre.

Nye Norges Kristne Råd

Jeg vil starte med å kommentere Nye Norges Kristne Råd. I vår ble Norges Frikirkeråd og Norges Kristne Råd slått sammen. Dette medførte nye konstilasjoner. Nå er både Pinsebevegelsen og Den Katolske Kirke med i samme fora. Alle kirkesamfunn i Norge er stort sett med i dette nye samarbeidsfora. Unntaket er De Frie Evangeliske Forsamlinger og Adventistsamfunnet. Sistnevnte har observatørstatus. Unntaket er også de nye frie menighetene som er blitt etablert de siste 25-årene, unntatt Oslo Kristne Senter, Kirken i Dalen og Menigheten Karisma Senter som er med.

Hva er fordelen med Nye Norges Kristne Råd? Det er en møteplass for de aller fleste kristne trossamfunn i Norge. Til møteplassen bringes det beste fra hver enkelts tradisjon – til beste for hverandre. På møteplassen bygger en kjenneskap til hverandre og skaper på den måten respekt og grunnlag for å samhandle. Nye Norges Kristne Råd er et redskap for samhandling mellom kirker i Norge. Rådet er også et serviceorgan for medlemssamfunnene – ikke minst de som er omfattet av ”Lov om trossamfunn”.

I en tid hvor deler av kristenheten lett blir stigmatisert som ”sekter”, unngår man sektstemplet ved å være medlem i Nye Norges Kristne Råd.

Samarbeidet innenfor Nye Norges Kristne Råd har også sine begrensninger. Det finnes viktige teologiske områder hvor en ser svært ulikt på ting, derfor vil det være sammenhenger hvor det er helt unaturlig å samarbeide. Det vil de forskjellige kirkesamfunn i Nye Norges Kristne Råd ha forståelse for.

Er vi trygge på oss selv og har en reflektert tro, kan vi der det er nødvendig og formålstjenlig samarbeide bredt!

Jeg vet det er pastorer til stede her i dag som betjener menigheter som ikke er medlem i Nye Norges Kristne råd. Jeg vil råde dere til å ta dette opp til vurdering og finne ut hva som er det mest tjenelige i deres sammenheng.

Evangelisk pinsekristendom

Det finnes menigheter og fellesskap som helt naturlig hører sammen. Jeg tenker da på Pinsebevegelsen og de karismatiske menigheter. Jeg tenker også på pastorer som betjener menigheter i ulike sammenhenger, men som opplever et sterkt åndelig fellesskap og vennskap med hverandre.

Litt statistikk over den store pinsefamilien: 1) Den klassiske Pinsebevegelsen teller cirka 66 millioner medlemmer. 2) Den Karismatiske Bevegelsen av protestanter og katolikker teller cirka 176 millioner. 3) Den tredje bølgen Evangeliske åndsdøpte teller 296 millioner, i tillegg til 80 millioner evangeliske kinesere.

Dette er ikke et ønske om at alle menigheter skal gå sammen i samme kirkesamfunn. Poenget må være at den evangeliske pinsekristendommen kan samarbeide til felles beste for hele Guds folk, og ikke minst gjøre felles framstøt for å vinne ufrelste.

Jeg syns det er flott at Pinsebevegelsens 100-års markering neste år er omgjort til: ”Pinse for alle”. Dermed omgjøres feiringen til en tverrkirkelig markering til velsignelse for alle. Det er en erkjennelse av at pinsen er for alt Guds folk.

Vi trenger å stå sammen i et åndsfylt og grensesprengende samarbeid i en evangelisk pinsekristendom. Jeg kan delta i et ryddig og formelt samarbeid som Nye Norges Kristne Råd gir. Men skal samarbeidet gå dypere, er det andre som jeg da helt naturlig søker sammen med.

Det ytre presset fra et mer og mer sekularisert samfunn, gjør at bibeltroende prester, pastorer og menigheter trenger hverandre som aldri før. Disse kan ha et tettere samarbeid enn det som for eksempel Nye Norges Kristne Råd kan gi. Dette er et samarbeid basert på bibeltroskap, og hvor en regner med Den Hellige Ånds kraft i utbredelsen av evangeliet.

Samarbeid på lokalplanet

Skal byer og bygder bli gjennomsyret av evangeliet, trenger en å stå sammen om lokale aksjoner. Det er begrenset hva man klarer som lokal menighet, men sammen med andre på samme sted når en lengre ut. Det er mulig at de tradisjonelle fellesmøtenes tid er forbi, men tiden for tverrkirkelig og felleskristent samarbeid for å nå et lokalsamfunn med evangeliet er ikke over. Samarbeidet må bare finne nye former.

Ikke minst er det viktig med et godt lokalt klima hvor en omtaler hverandre som åndelige søsken. Jeg håper definitivt at tiden er forbi hvor vi fisker i hverandres fiskekummer, og hvor den ene menighets framgang skyldes at andre menigheter mister tilsvarende medlemmer. Jeg håper våre menigheter vokser ved at nye blir frelst og legges til menigheten!

I sommer hadde jeg gleden av å tale i Karisma Senter i Stavanger. Det var utrolig inspirerende at noen av disse gudstjenestene var felles med andre menigheter. Det vanlige i kristen-Norge er at møtebesøket om sommeren er glissent, men dersom flere menigheter kan samarbeide, vil gudstjenestene om sommeren samle flere. I tillegg vil det være en manifestasjon av kristen enhet som også vil gi en god signaleffekt.

Samarbeid i bønn

Det viktigste vi kan gjøre i vår tid er å stå sammen i bønn. Vi lever i en tøff åndskamp. Avkristningen har nådd langt. Respekten for det hellige er fraværende. Alt er tillatt. I denne tiden rekker det ikke med lunkne menigheter. Bønnetjenesten må prioriteres. Seieren vinnes ved bønn.

Det må gjøres bønn for lokalsamfunnet. For storsamfunnet. For politiske myndigheter. Ikke minst må det bes for våre menighetsmedlemmer slik at de ikke slumrer i en tid som denne.

Tankevekkende artikkel

Norge er et såkalt kristent land. 90 prosent av befolkningen er medlem av en kirke. Det er jo oppløftende. Men når bare rundt 5 prosent av befolkningen går jevnlig til gudstjeneste, er det en fallitterklæring! Vi kan ikke slå oss til ro med en slik situasjon.

Jeg leste nylig en tankevekkende artikkel av Ingebrigt Steen Jensen, den kjente reklamemannen og sportsfantasten i fotballklubben Stabekk.

Han spør: ”Hvorfor klarer ikke en kirke å trekke mer enn 100 sjeler til et gratis arrangement med jubel, frelse og fellesskap på menyen, når et fotball-lag fyller 5.500 seter til siste plass, med mye av det samme på menyen, enda det koster 190,- kroner å komme inn?”

Jo, vi har verdens beste budskap. Det tilbyr evig liv. Dette budskapet må tenne oss i brann slik at det også kan skape forandring rundt oss!

Norge er et åpent land for evangeliet – om vi makter å forstå tiden rett – og kommunisere budskapet på en vennlig måte!

Må Gud hjelpe oss alle!
(http://www.idag.no/debatt-oppslag.php3?ID=11429)

Den siste tiden har boken om Siv Jensen utløst en debatt i Norge om feminisme. I USA raser debatten med full styrke. Amerikas ledende kvinnelige intellektuelle er blitt antifeminister. Pendelen slår tilbake.

68-erne ble også pådrivere for å etablere homo-ekteskap- og dermed oppløse selve definisjonen av ekteskapet. I USA kjører Bush et grunnlovsforslag om å definere ekteskapet som en relasjon mellom en mann og en kvinne. I Norden sover kristenfolkets politikere – og manøvrerer for å slippe ideologisk debatt. Åke Green har på langt nær fått den støtten som var naturlig i sin kamp for ytringsfrihet for det kristne syn på homofili.

De store kirkesamfunn i verden, de katolske kirkesamfunn, sammen med den evangelikale vekkelsen i USA med 90 millioner nye kristne (Falwells siste tall), har engasjert seg i kampen for ekteskapet. De ser det som en ideologisk kamp for grunnlaget for vår sivilisasjon. James Dobsen taler om en kulturkamp som har vart i 20 år- og går mot en avslutning.

De nye kvinnelige intellektuelle i USA går hardt ut mot gammeldags feminisme. 60-tallets feminisme ser på kvinner som ofre. Den har ikke plass til den moderne selvstendige kvinnen. Den framstiller familie og ekteskap som en lidelse, sier kritikerne - mens flere og flere moderne kvinner stortrives med å være hjemme mens barna er små. Konstantstøttekampen hører hjemme i denne sammenheng.

Og kvinner trenger ikke feministenes hjelp til å stå på egne ben. De står godt på egne ben. De klarer seg selv. Vi er lei av å bli holdt under armene av Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, sa Siv Jensen som leverte et oppgjør i beste sendetid i NRK med tvangskvoteringloven som ble et rent åk for bedriftene.

Det var tidenes debatt i NRK. To statsråder møtte Siv Jensen til ideologisk kamp. En fra KrF (Laila Dåvøy, som var forslagsstiller til kjønnskvotering i bedriftenes styrer), og en fra Ap (Karita Bekkemellem). Siv Jensen knuste begge to i en konsekvent ideologisk argumentasjon ut fra frihetsprinsipper som vårt samfunn bygger på- og ut fra ønsket om at man slutter å pådytte den moderne kvinnen en lidelsesrolle og tuter henne ørene fulle med at hun er ufri og undertrykt.

Det samme anliggendet har Ann Coulters og Myrna Blyth og de nye kvinnelige intellektuelle som har overtatt debatten i USA.
(http://www.idag.no/ledere-oppslag.php3?ID=11248)

Strømkrisen kan løses raskt, hvis politikerne vil, og med varig resultat. Resonnementet er enkelt og logisk. Norge kan få overskudd på strøm, om politikerne vil gi slipp på byråkratiet sitt.

På sikt må vi bygge ut gasskraft – for strømforbruket øker. SV har gått på akkord med sin sjel og stemt for forurensende gasskraftverk for å unngå strømkrise. Helt unødvendig tror vi.
Bygger vi ut småkraftverk, vindkraft og biobrensel - og gir skattelette og momsfritak for varmepumpe og forbedrer overføringsnettet, har Norge overskudd på kraft, og kan ha lave strømpriser og redde industristeder som Odda.
På Norge IDAG-kontoret slukker vi lyspærene når vi går og sier – for Odda! Saken er at det er fire måter å løse problemet raskt på – og som hver gir Norge 10 terrawatttimer ekstra – slik at Norge kan få fire ganger så mye ny energi som vi trenger. Det hyggelige er at det ikke koster staten noe særlig penger. Men det krever beslutninger hos politikere som vegrer seg mot å redusere byråkratiet, og ser på alle former for skattelette som selve syndefallet, enda det kan være nyttig og godt av og til.
Studer svarene vi har fått i Norge IDAG fra Stortingets energikomite.

Den første måten å løse strømkrisen på, er å bruke fem måneder, i stedet for fem år, på å godkjenne de søknadene om småkraftverk som ligger hos NVE, eller skal vi si på energiministeren bord. For han er jo sjefen.
Politikerne i den forrige regjeringen, og nå også i denne regjeringen, har skylden for at det ligger 300 søknader igjen på det bordet. Mye av denne kraften kan bygges ut raskt, og kunne vært på plass allerede.
Den andre måten å fjerne strømkrisen på, er å bygge ut vindmøller. De skal selvsagt ikke påtvinges folk i kommuner som sier nei til det. Det fins plass nok- og vind i massevis. På en enkel måte kan de som søker om vindkraft, også løse problemet- dersom de får fem øre mer per kilowatttime i statlig støtte. Det er en billig pris å betale for at strømprisen ikke skal gå til himmels og koste den rødgrønne regjeringen livet. Bondevikregjeringen fikk sin første dødskrampe på gallup under den forrige strømkrisen (den nye regjeringen startet her med sykelønnsordningen).
Hvem husker ikke gråte-debattene på TV der folket ropte i sin nød. Og KrF-politikere lovet hjelp på sosialkontoret. Noe som selvsagt var helt umulig, før folk hadde solgt bil og hus, som reglene tilsier. Ingen i KrF som da hadde energiministeren, ønsker de dager tilbake. Nå risikerer Senterpartiet og de rødgrønne den samme vanskjebne.

Den tredje måten for å sikre en merprodukasjon på de 10 terrawatt-timene vi trenger, er biobrensel. Skal dette lykkes, må man gi momsfritak og skattefritak på slike investeringer – og for øvrig legge det inn som obligatorisk krav i byggeplanene, alle steder, bortsett fra i byene, som bør satse på energi som holder luften ren.
Den fjerde måten er varmepumpe. Den kan spare 10 terrawatt-timer strømforbruk. Men også det krever moms- og skattefritak, om investeringene til oppvarming skal skje i stor stil.
At regjeringen har gitt 80 millioner til 8000 varmepumper er symbolpolitikk. Det monner lite. Men det grønne flagget er heist.
Likevel er dette tiltaket bare skattelette til de rike- eller til dem som var først ute med å søke over internett- altså en forlengelse av spillet Lotto.
Det er faktisk politikerne som har skylden for at det gikk som det gikk- og vi fikk strømkrise.
De lot byråkrati hindre modernisering.
(http://www.idag.no/ledere-oppslag.php3?ID=11305)

Det er kvinner som tar initiativet til to tredjedeler av skilsmissene. Tallet er det samme i USA som i Norge. Hva er det kvinner ønsker for å bli ? - til døden skiller en ad, slik vigselsritualet sier.

Det er et meget viktig spørsmål fordi ekteskapet er grunncellen i vårt samfunn.
Det er det eneste trygge oppvekstmiljø for barna.
Og det er den eneste overlevelsesmulighet for nasjonen. Andre samlivsformer produserer så lite barn, at de demografiske ekspertene snakker om at euroepeiske nasjoner kan dø ut i det århundret som kommer.
Alle europeiske land, bortsett fra Norge, har en debatt om dette. De fleste skjønner at overlevelse er en prioritert oppgave for en nasjon. Om noen ikke skjønner det, får vi sitere Paulus sitt lakoniske svar til korinterne - da får de la det være.
En av artiklene i jubileumsnummeret til Christianity Today som nå er 50 år, tar opp spørsmålet om hva kvinner ønsker i sitt ekteskap.
Mannen har et ansvar for å gjøre ekteskapet til et sted hvor kvinnen ønsker å være. Men de er to om denne viktige oppgaven.
Det er ingen grunn til å legge sten til byrden for par som har det vanskelig. Men det er grunn til å skaffe seg innsikt og adferd som gjøre det lettere å lykkes.
Det er det store kristne amerikanske tidsskriftet er opptatt av. Og undersøkelsen til samfunnsforskeren Brad Wilcox får man blant annet digitalt på Amazon.com.
Den heter: «Hva har kjærligheten å gjøre med det hele? Likhet, forpliktelse og kvinners ekteskapelige kvalitet».
Det er flere konklusjoner.
Det mest overraskende er at også denne undersøkelsen slår fast at det er «de konservative skal arve jorden». Den er like frekk som Philip Longman på forsiden til det berømte utenrikspolitiske tidsskriftet Foreign Policy i sommer. I Der Spiegel ble Longman spurt hvem de konservative var: Jo, det er disse kristne fundamentalistene som dere elsker å hate, svarte han europeerne.
Undersøkelsen slår fast at det er 30-50 prosent mindre sannsynlig at ekteskap går i oppløsning der ektefellene deltar i en menighet ukentlig. Derimot, om de har hatt en opplevelse av å være «gjenfødt»(born again på amerikansk), gjør ingen forskjell på skilsmissestatistikken.
Kvinnene i gruppen menighetsaktive kristne har en tendens til å være lykkeligere enn andre kvinner. Det er for ordens skyld ikke presten som sier det, men samfunnsforskeren.
Hvorfor skal vi ikke tro det når stenene (sosiologene) taler?
Kvinner som har en mer tradisjonell kjønnsrolle-innstilling (de som skulle utryddes av feminismen), er også betydelig lykkeligere enn sine medsøstre, viser samfunnsforskeren.
Menn som har et sterkere syn på ekteskapets uoppløselighet, og er sterkt imot lettvinte skilsmisser, ikke minst for barnas skyld, har også ektefeller som tenderer mot å være lykkeligere enn andre (Sorry, Eva Lundgren, men du har visst også gjort deg noen nye tanker?).
I Amerika, (men ikke i Norge) er det også sånn at mannen som forsørger slik at kvinner får bra økonomi og flere valgmuligheter, har en kvinne som trives bedre i ekteskapet – enn utenfor. Men fremfor alt er det en sterk følelsesmessig orientering og oppmerksomhet på sin hustru (emotional engagement), som gjøre henne lykkelig. Og nå må venstresiden holde seg fast. Konservative menn tenderer mot å score best her.
Denne bredt anlagte nasjonale undersøkelsen er jo nesten som hentet fra predikanten på bedehuset, og blir nok ikke særlig populær i Dagbladet og på universitetene.
Men interessante er disse fakta.
Vi har vel noe alle å lære for å gjøre våre ektefeller lykkelige – og for å vise dem den respekt som gjør at kjærligheten fortsetter like herlig som den begynte.
(http://www.idag.no/ledere-oppslag.php3?ID=11304)

Kaptein Steven Gerrard - som sies å være meget misfornøyd med sin høyrekant-rolle - nekter imidlertid å avskrive sitt eget lag.

- Vi har ikke åpnet sesongen slik vi hadde håpet, men vi er mer enn kapable til å spille minst 10 kamper på rad uten å tape, og det vil føre oss rett inn i kampen om tittelen igjen, sier Gerrard håpefullt til klubbens egen hjemmeside.

Venter på feilskjærene

At Liverpool trenger minst 10 kamper på rad uten tap er det ingen som helst tvil om. Ikke bare det - de bør helst vinnes også. For med fire tap så langt tåler Liverpool statistisk toppen to til før løpet definitivt er kjørt. Bare en gang i Premier Leagues historie har det skjedd at et lag har vunnet ligaen med flere enn seks tap, da Blackburn ble seriemestere med sju tap i 1995.

Steven Gerrard føler seg likevel trygg på at Chelsea og United kommer til å ha svake perioder i løpet av sesongen, hvor Liverpool vil kappe kraftig inn på forspranget.

- Både United og Chelsea har vanskelige kamper foran seg, men vi først og fremst konsentrere oss om å finne formen selv og dra fordel av hvert eneste feilskjær de andre gjør. Og de feilskjærene vil komme, tror han.

- Folk har sagt at ligagullet er tapt for oss, men vi har vært på Old Trafford og Stamford Bridge, og ingen av dem har vært på besøk hos oss. Ingenting er avgjort. Søndagens resultat på Old Trafford var ikke det vi ønsket oss, men med alt talentet som finnes i garderoben vår, kan vi ikke avskrives fra noe som helst, sier Gerrard.

Gerrard nevner ikke Arsenal med et ord, men Arsene Wengers gutter har virkelig fått opp dampen etter en treg start på sesongen. Med en kamp mindre spilt er Arsenal bare fem poeng bak United og Chelsea, og seks foran Liverpool.
(http://www.dagbladet.no/sport/2006/10/26/480928.html)

Forskerne støtter deling
- Klasser delt etter kjønn kan gi elevene fordeler i undervisningen. De nye reglene gjør det enklere for skoler som ønsker å bruke ett-kjønns-undervisning for å gi studentene fordeler, sier Stephanie Monroe i det amerikanske undervisningsdepartementet.

Reglene, som trår i kraft 24. november, ble foreslått tidlig i 2004. Bakgrunnen er forskning i USA som viser at klasser delt etter kjønn gir bedre resultater og færre disiplinære problemer. Forsøkene har først og fremst blitt gjort i matte og fremmedspråk, men forskerne mener resultatene er gyldige for andre fag også.

Etter høringer i en rekke instanser blir lovforslaget nå innført. Kritikerne roper varsko og mener kjønnsdelingen minner om det historiske raseskillet mellom svarte og hvite i USA.

Kvinneorganisasjoner liker ikke loven. De mener den vil skape andreklasseborgere og at dette truer forbudet mot kjønnsdiskriminering på universiteter.

Må tilby fellesskoler også
Tidligere har det bare vært lov til å skille elevene i enkelte fag som gymnastikk og seksualundervisning. Og dette har blitt stadig mer populært de siste årene. I 1998 var det bare fire skoler med kjønnsdelte klasser, i fjor var det hele 228 skoler med slik undervisning. Med de nye reglene kan skoler nå dele opp elevene i alle fag utfra en rekke hensyn, som at elevene trives bedre med bare ett kjønn, at fraværet er mindre, at elevene oppnår bedre resultater osv.

Det vil også bli lov til å danne rene jente- eller gutteskoler. Kravet er bare at distriktet må vise at det også finnes tilsvarende blandede skoler for de som ønsker det.

Reglene gjelder for hele grunnskolen og videregående, men ikke høyere utdanning. Skoledistriktene må evaluere ordninger hvert annet år. Ifølge departementet er det allerede flere skoledistrikter som sier de er interessert i å lage helt adskilte skoler.

- Enhver klage om diskriminering vil bli grundig etterforsket. Vi tar alle saker veldig alvorlig, sier Monroe, for å berolige kritikerne.
(http://www.dagbladet.no/nyheter/2006/10/24/480703.html)